Kausative midler til hjernehinnebetennelse er forskjellige mikroorganismer, inkludert bakterier, sopp og virus. Meningokokk hjernehinnebetennelse er en bakteriell form for hjernehinnebetennelse, en alvorlig infeksjon som påvirker slimhinnen i hjernen. Det kan føre til alvorlig hjerneskade, og hvis ubehandlet, i 50% av tilfellene er det dødelig.

Bakterien Neisseria meningitidis, som forårsaker meningokokk-meningitt, er spesielt farlig på grunn av dens evne til å provosere epidemier i stor skala. 12 serogrupper av N. meningitidis ble identifisert, hvorav 6 (A, B, C, W, X og Y) kan forårsake epidemier.

Omfanget av skade på hjernehinnebetennelse i hjernehinnene varierer fra sporadiske tilfeller og små klynger til store epidemier over hele verden med sesongsvingninger. Enhver person i alle aldre kan bli syk, men i utgangspunktet rammer denne sykdommen spedbarn, førskolebarn og unge.

Geografisk distribusjon og epidemisk potensial varierer etter serogruppe. Det finnes ingen pålitelige data om belastningen av meningokokk-meningitt i verden på grunn av mangel på tilstrekkelig overvåking i noen områder. Den tyngste belastningen av meningokokkinfeksjon er i Afrika sør for Sahara, kjent som «hjernehinnebetennelsesbeltet», som strekker seg fra Senegal i vest til Etiopia i øst (26 land). I den tørre sesongen mellom desember og juni, støvbærende vind, kalde netter og øvre luftveisinfeksjoner skader slimhinnen i nasopharynx, noe som øker risikoen for meningokokkinfeksjon. I tillegg kan trange boligforhold bidra til N. meningitidis overføring. Denne kombinasjonen av faktorer forklarer det faktum at i den tørre sesongen oppstår store epidemier i hjernehinnebetennelsen.

Overføring av smitte

Bakterien Neisseria meningitidis smitter bare mennesker, et dyrereservoar finnes ikke. Bakterien overføres fra person til person gjennom dråper med utflod fra luftveiene eller halsen på bæreren. Røyking, så vel som nær og langvarig kontakt, for eksempel kyssing, nysing eller hoste i retning av en annen person eller bor i nærheten av en smittet bærerperson, kan spre sykdommen. Massebegivenheter (et nylig eksempel er pilegrimsreise til muslimer (Hajj) og festligheter) letter overføringen av bakterien N. meningitidis.

Bakterier kan bæres i halsen, og noen ganger undertrykker kroppens forsvar infeksjonen inn i hjernen gjennom blodomløpet. Det antas at til enhver tid er 1% –10% av befolkningen bærere av N.meningitidis i halsen. I epidemiske situasjoner kan imidlertid antall transportører være høyere (fra 10% til 25%).

Symptomer

Vanligvis varer inkubasjonsperioden fire dager, men kan variere fra 2 til 10 dager. De vanligste symptomene er stiv nakke, høy feber, følsomhet for lys, forvirring, hodepine og oppkast. Spedbarn har ofte en fontanel utbuling og slapphet. En mindre vanlig, men enda mer alvorlig (ofte dødelig) form av meningokokkinfeksjon er meningokokksepsis, som er preget av et hemoragisk utslett og raskt utviklende sirkulasjons kollaps. Selv om diagnostisert og behandlet på riktig måte i de tidlige stadiene av sykdommen, dør 8% – 15% av pasientene, vanligvis innen 24–48 timer etter symptomdebut. Hvis ubehandlet, er meningokokk-meningitt dødelig i 50% av tilfellene. Hos 10% –20% av de overlevende kan bakteriell hjernehinnebetennelse føre til hjerneskade, hørselstap eller funksjonshemming.

Diagnostikk

Den første diagnosen meningokokk-meningitt kan stilles under en klinisk undersøkelse, etterfulgt av spinalpunksjon for å oppdage purulent cerebrospinalvæske. Noen ganger kan bakterier sees ved å undersøke cerebrospinalvæske under et mikroskop. Diagnosen støttes eller bekreftes av voksende bakterier fra prøver av cerebrospinalvæske eller blod basert på en agglutineringsreaksjon eller polymerasekjedereaksjon (PCR). For å identifisere infeksjonskontrollstiltak er det viktig å identifisere serogrupper og gjennomføre antibiotikas følsomhetstesting.

Epidemiologisk overvåking

Epidemiologisk overvåkning, fra saksdeteksjon til undersøkelse og laboratoriebekreftelse, er avgjørende i kampen mot meningokokk-meningitt.

Hovedmål for overvåkning:

• påvisning og bekreftelse av utbrudd av sykdommen;
• påvisning og bekreftelse av utbrudd av sykdommen;
• vurdering av sykdomsbyrder;
• overvåking av antibiotikaresistensprofiler;
• overvåking av sirkulasjon, distribusjon og evolusjon av individuelle meningokokkstammer (kloner);
• vurdering av effektiviteten til strategier for å kontrollere hjernehinnebetennelse, spesielt forebyggende vaksinasjonsprogrammer.
  behandling

Meningokokkinfeksjon er potensielt dødelig og bør alltid betraktes som en medisinsk nødsituasjon. Pasienten må legges inn på sykehus eller helsestasjon, men isolering er ikke nødvendig. Passende antibiotikabehandling bør startes så tidlig som mulig, ideelt umiddelbart etter en spinalpunksjon hvis en slik punktering kan utføres umiddelbart. Ved behandling startet før cerebrospinalvæske, kan det være vanskelig å vokse bakterier fra cerebrospinalvæsken og bekrefte diagnosen. Behovet for å bekrefte diagnosen bør imidlertid ikke være årsaken til forsinkelsen i behandlingen.

Infeksjon kan behandles med en rekke antibiotika, inkludert penicillin, ampicillin og ceftriaxone. I epidemier i områder i Afrika med dårlig helsevesenets infrastruktur og begrensede ressurser, er ceftriaxone det foretrukne medikamentet.